”Samspillet mellom rom viste seg å være evig. Rom kunne aldri nåes uten referanse til andre rom. Det absolutte fantes ikke, men tanken om det absolutte var virkelig. Det fikk ham til å tenke på døden og livet etter døden, to rom som forvekslet fortiden med det evigvarende, som opphevet tiden og gjorde livet til deres motspiller. Enkelte netter opplevde han sammensmeltingen av de to rom som en reise med seg selv liggende i den sorte kisten med lyset på slep.
På kanten av havet sto de menneskene han kjente. De vinket ikke, men stirret ned i vannet for å avsløre speilbildet av seg selv. Alt virket så stille. Ingen der måtte gå, og de ventet heller ikke på noen andre. Det var ingen ting å trekke fra eller legge til, døden var slik. Han sanset deres tilstedeværelse, ikke på den samme måten de hadde snakket til ham i live, men at samtalene om ham ga en fortolkning av hans liv. Menneskene på kanten av havet hadde allerede opptatt hans liv i sitt eget. Ned mot dypet strevet to speilbilcler etter å forenes i ett uttrykk. Den sorte kisten påvirket ikke lenger situasjonen. Han var allerede et stykke natur istand til å skape et minne.”

Per Olaf Fjeld, Det stirrende mennesket, s. 16